Blir det noen gang lettere?
Nå er det 648 dager siden mitt avstandsforhold begynte. Jeg husker enda den motbydelige følelsen jeg hadde i magen da jeg måtte forlate både Rory og alle vennene mine etter ti fantastiske måneder som utveklingselev i Skottland. Det er noe av det verste jeg har gjort i hele mitt liv. Den synkende steinen i magen ble bare tyngre og tyngre jo lengre bort jeg dro fra alle stedene jeg hadde sett, alle minnene jeg hadde samlet, alle menneskene jeg hadde blitt kjent med, og alle de opplevelsene jeg hadde fått på den korte tiden. Det å snu ryggen til de ti månedene, og returnere til det stedet jeg alltid hadde kjent, føltes så meningsløst.
Alt jeg ville var å bli - alt jeg ville var at tiden skulle stoppe, og at ingen kunne ta fra meg de menneskene som hadde satt dypere spor i livet mitt enn noen noensinne før hadde gjort. Men livet har aldri vært sånn. De lykkelige sluttene hvor man slipper alt man eier og har, og ofrer alt for lykken - vel, de skjer vel strengt tatt bare på film. Så jeg måtte reise fra sommerfuglene, og forlate den rosa skyen jeg hadde svevd på det siste halvåret, og vende meg til tanken på å se kjæresten min to ganger i halvåret - hvis vi var heldig. Men tross de dårlige oddsene, var vi alt annet enn pessimistisk. Man kan ikke gå inn i noe slikt om man ikke tror at det går. Da går det ikke. De krever noe av deg, disse avstandsforholdene. Vil man at det funker, så er det lite som sier at det ikke gjør det. Og det har funket. I snart to år. To år er lenge. Det er nok det som gjorde at vi valgte å gå for det også - alternativet var liksom aldri et alternativ.
Jeg trodde også at det kom til å bli lettere. At jeg liksom ble vant til å reise fra ham, og være uten ham. Den gang ei. Tvert imot faktisk. Nå er jeg bare lei. Jeg er lei av å dra, lei av å vente, lei av å savne han. Jeg er ikke naiv, jeg trodde aldri det kom til å bli lett. Men jeg hadde ihvertfall håpet at det ikke ble vanskeligere. Men det ble det. Det føles ti ganger verre å forlate ham nå, enn det gjorde før. Det føles like forbanna kjipt hver eneste gang jeg må legge på telefonen etter å ha snakket med han, og vite at han ikke er en kort busstur unna. Det skal så mye mer til enn å sjekke bussruta, og ta neste buss for å se han. Flybilletter. Penger. Fri fra jobb. Fravær på skolen. Planlegging.
Jeg tar meg stadig i å likevel ønske at det bare var litt lettere. Bare av og til. Sånn at bortkastet tid ikke føles bortkastet. Sånn at den steinen i magen ikke er der lengre. Sånn at jeg kan sette pris på praten og det interaktive selskapet, istedet for å ønske meg det virkelige selskapet. Facebook, chat og telefonsamtaler gjør det lettere - men samtidig vanskeligere. Det å være så nær men likevel pokker så langt unna. Det er det som gir det den bitre følelsen.
Selvgjort er velgjort kan man kanskje si.
Ja - det stemmer det. Jeg visste hva jeg gikk til. Jeg forventet aldri at det skulle gå som på skinner. Slik er livet. Ingenting er noengang enkelt, og det skal heller ikke være det. Men tross alt det kjipe, ville jeg aldri i livet byttet det ut med noe annet. Jeg har ikke angret en eneste dag på valget vi tok da vi bestemte oss for å prøve avstand fremfor brudd. Og jeg kan med hånden på hjertet si at det er verdt det. Når du har to valg, så er det kanskje lettere å se på hva man ikke vil, fremfor hva man vil. Ofte er det hva man vil man har minst peiling på.
For min del var den vanskelige avgjørelsen ganske lett. Jeg ville aldri at vi skulle gjøre det slutt. Så da var valget enkelt. Nesten to år senere sitter jeg her å skriver dette, som bevis på at det finnes unntak fra regelen. Tross alt, så kunne jeg ikke vært lykkeligere - og jeg er utrolig gla for at det er nettopp jeg som kan kalle Rory for min :-)
-- Heidrun
